Litt kontrært dette, all den tid sentrale myndigheter, godt hjulpet av seniorpolitikkens fanebærere, i flere år har messet at vi nok må belage oss på å være yrkesaktive til vi har fylt 67 år og vel så det.
– Hvorfor er AFP bevaringsverdig?
– Det er en god avtale, fremforhandlet av partene i arbeidslivet.
  

Redningsplanke.

Så kortfattet kan man forsvare AFP-ordningens videre liv. Men Anders Folkestad er ingen mann av få ord, og gir seg selvsagt ikke med det. Dessuten er det jobben hans å hegne om rettigheter som, sett med hans øyne, bidrar til at arbeidstagere får en verdig avslutning på yrkeskarrieren. Og blant Unios om lag 262 000 medlemmer er det mange som trenger denne muligheten, mener Folkestad, og nevner sykepleiere, lærere, polititjenestemenn. Så når temaet er AFP, får Folkestad både rykninger i streikefoten og tungen på gli:
   – Det er vel og bra med arbeidslinje og at man skal jobbe lengst mulig, men det reiser
spørsmålet: Til hvilken pris, og omkostninger for hvem? Det må være rom for å tenke at det ikke er gitt at hvert enkelt individ, hver gruppe av arbeidstakere, kan velge hvor lenge de vil stå i arbeid. AFP er en redningsplanke for mange arbeidstakere, ikke minst blant våre medlemmer. Det skal være en AFP-ordning, sier Folkestad bastant.

Sliterbegrepet for snevert.

AFP ble fremforhandlet for å tilby de såkalte «sliterne» i arbeidslivet en verdig avgang før ordinær pensjonsalder, men er absolutt en velegnet kampsak for Unio, hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede, mener Folkestad.
   – Jeg registrerer at det argumenteres mot AFP ved å vise til at ordningen var tiltenkt sliterne, og at det nå i stedet er mange andre yrkesgrupper som nyter godt av den. Det mener jeg det er god grunn til: Sliterbegrepet er for snevert. Det er ikke bare ansatte i såkalte «røyk- og ildyrker» som blir utslitt. Også andre yrkesgrupper, for eksempel de som arbeider for og med mennesker, har psykisk og fysisk belastende arbeid, påpeker Folkestad.
   – For mine grupper handler det om å slippe noen av belastningene, de vil ikke godta at vi gir oss uten sverdslag, tilføyer hærføreren.

Misbrukt.

Skjønt sverdslag - Anders Folkestad parerer motforestillinger nærmest uten å lette på øyelokket. Om ikke AFP er en urettferdig ordning for de få? Nei, ikke så lenge den er avtalefestet. Men det faktum at forskning viser at så mange som 25 prosent av AFP-pensjonistene helst ville ha fortsatt i yrket - tyder ikke det på at ordningen bidrar til utstøting fra arbeidslivet snarere enn en verdig avgang?
   Unio-lederen medgir at en av de, vel og merke få, svake sidene ved Avtalefestet pensjon er at den er blitt misbrukt til å dytte folk ut av arbeidslivet, ved nedbemanning, ved nye selskapsordninger, eller ved omstruktureringer.
   – Ingen ordninger skal misbrukes. Det er kanskje slik at det bør legges inn noen sperrer, uten at jeg har klart svar på hva og hvordan, uttaler Folkestad.   
   – Derimot er det et tankekors at mange av dem som ikke når opp til AFP-alder i stedet ender som uføretrygdede. Er det verdig? spør han retorisk.

Livslangt arbeidsliv – oppskrytt gode?

Heller ikke den allmenne oppfatning om at arbeid er et ubestridelig gode, får uforbeholden applaus.
   – Arbeid er bra, men verdien av arbeid for den enkelte avtar med liv og alder. Det er blitt en tendens til å idealisere det livslange arbeidslivet, mener han.

– Jeg er skeptisk til å avskaffe enhver aldersgrense. I en idyllisk verden ja, men vi ser bort fra at mange ikke orker å henge med. Mange ser frem til dagen for oppnådd aldersgrense i arbeidslivet. Jeg tror vi blant annet unngår en lang rekke oppsigelser ved å ha en øvre aldersgrense for yrkesaktivitet. Et samfunn skal også skape ordninger for at arbeid ikke er et livslangt fenomen.

Gulrot som funker.

En offensiv og god Afp-ordning står ikke i motsetning til å ta vare på den kompetansen som seniorer besitter, mener Folkestad.
   – Er 42 000 Afp-pensjonister en indikasjon på at arbeidslivet blir utarmet? Nei. I stedet for å ta bort en fordning som ivaretar utsatte grupper, må vi finne andre virkemidler for å stimulere seniorer til å fortsette i arbeidslivet, mener Unio-lederen.
   Han holder frem arbeidstidsordninger og oppgaver som viktige virkemidler - noe reduksjon i arbeidstid, full lønn uten at man nødvendigvis har 100 prosent stilling, fjerne vaktbelastning for sykepleiere, fritak fra oppgaver som kan oppleves som ekstra belastende.
   – Det er mulig å finne tiltak som fungerer uten å fjerne seg fra kjernen i yrket, sier Folkestad, som er særlig opptatt av å legge til rette for at seniorer skal kunne ta vare på særpreget i faget sitt.
   – En lærer skal kunne fortsette å undervise, en sykepleier ta seg av pasienter. Sider ved seniorpolitikken signaliserer at eldre arbeidstakere kan fortsette som yrkesaktive hvis de utføre andre oppgaver. Da sier man samtidig at vedkommende ikke lenger mestrer å utøve yrket sitt. Det er uverdig!
– Det er tatt noen grep allerede, legger han til.
– Lærere over 55 år har redusert undervisningsplikt. Det er trolig dette som har bidratt til at den gjennomsnittlige avgangsalderen for lærere har økt med ett år det siste året.

Uten tidligpensjon.

Hvem vet - hvis lektor Folkestad hadde fortsatt sin lærergjerning fremfor å gi seg i kast med tillitsvalgtarbeid, ville han kanskje ha tatt ut AFP selv. Eller kanskje ikke: Selv etter 20 års permisjon fra skolen, er ikke tanken på en retrett til tavle og krittstøv fremmed for 58-åringen. Samtidig erkjenner han at omstilling fra en mangeårig tilværelse som sentralt tillitsvalgt til en regulert arbeidssituasjon ville være formidabel.
   – Dessuten kan det hende at jeg overvurderer mine egne undervisningsevner, og undervurderer den utviklingen som har skjedd i skolen og som mine lærerkolleger har vært i gjennom.
   Den glissent beskjeggede sunnmøringen blir nok å se på tillitsvalgttoppen en stund til. Og der gjelder ingen AFP-ordning. 

blog comments powered by Disqus