Ordningen med Avtalefestet pensjon er blitt gjenstand for hogg allerede under forpostfektningene til årets lønnsoppgjør.

Mye kan sies om AFP, ikke minst at den gir mange av arbeidslivets slitere anledning til en verdig avgang. Men også at den kan være et effektivt verktøy i hendene på arbeidsgivere som vil presse ut friske, arbeidsføre 60-åringer i forbindelse med omstillingsprosesser.

Utfordringen med AFP, er at den i mange virksomheter er en usynlig post i virksomhetsregnskapet. Ikke minst gjelder dette offentlig sektor. De siste to-tre årene har det vært en klar utvikling i hvordan kommuner velger å finansiere sine kostnader til AFP. Tidligere hadde alle kommuner med medlemskap i KLP, en finansieringsordning som gikk ut på at utgiftene ved avtalefestet pensjon ble utjevnet mellom samtlige kommuner som var en del av KLP-systemet. 100 prosent av kostnadene var innbetalt på forhånd. Kommuner med få AFP-pensjonister måtte være med på å bære byrden for kommuner med mange AFP-pensjonister.

Etter hvert har imidlertid mange kommuner valgt et alternativ med 100 prosent egenrisiko: De betaler alle AFP-kostnadene av egen lomme, eller sitter igjen med hele innsparingen om den ansatte i stedene velger å bli. I dette ligger det en kraftig stimulans for å få medarbeidere til å fortsette i jobben.

Fremfor å diskutere ja eller nei til Avtalefestepensjon, savner vi en politisk vilje til å tenke nytt om ordningen. For å synliggjøre de reelle utgiftene ved tidligpensjonering, oppfordrer vi Regjeringen til å legge føringer for staten som arbeidsgiver. På samme måte oppfordrer vi KS til å legge føringer for kommunal sektor, der målsettingen er å få alle offentlige virksomheter til å betale kostnadene ved tidligpensjonering over eget virksomhetsbudsjett. Bevisstgjøringsgevinsten vil være betydelig. Det vil bli opplagt for flere at det lønner seg å holde på seniorene.