Hvordan arter overgangen til pensjonisttilværelsen seg for «yngre eldre» i et moderne velferdssamfunn, der omfattende sosiale reformer har gjort det mulig å tilbringe opp mot en tredjedel av livet som pensjonist? 

Pensjonisttilværelsen er et moderne fenomen. Ved inngangen til det 19. århundre var forventet levealder rundt 50 år og folk flest arbeidet til de ble syke eller døde. I dag lever svært mange til de er over 80 år og fremveksten av velferdsstaten samt en rekke levekårsmessige, medisinske og demografiske årsaker har ført til at livsfasene i dag er klarere skilt fra hverandre. I de siste tiårene har tidlig pensjonering blitt stadig mer utbredt i hele den vestlige verden, og et økende antall eldre har gått ut av yrkeslivet som «yngre eldre» (Blöndal & Scarpetta 1998) - med en tredjedel av livsløpet igjen å leve.

Andre typer liv.

Samtidig som levealderen øker og flere eldre er friske og funksjonsdyktige, blir den reelle pensjonsalderen lavere og tiden som pensjonist lengre. Pensjonisttilværelsen og pensjonsrettighetene som preger vårt vestlige, moderne velferdssamfunn gjør at pensjonisttilværelsen i utgangspunktet kan sies å være preget av økonomisk trygghet, valgfrihet og mye tilgjengelig tid. Disse rammefaktorene gjør det mulig å leve andre typer liv i denne livsfasen – enn for bare noen generasjoner siden.

I avhandlingen studeres en spennende generasjon nylig pensjonerte eldre med oppveksterfaringer fra fattig-Norge– som blir pensjonister i et moderne velferdssamfunn. Studien representerer personer med svært forskjellige livsløp, og fokuserer spesielt på overgangen ut av yrkeslivet. Avhandlingen bygger på en antakelse om at personer som har hatt forskjellige yrkesliv og livsløp møter ulike muligheter og utfordringer i livsfasen de er pensjonister.

Selv om ektefeller med forskjellige yrkesliv fra ulike sosiale lag er representert, er det mennenes yrkesstatus som har vært avgjørende for utvalget – som består av personer som har jobbet som ledere eller hatt klassiske arbeiderklasseyrker (kroppsarbeid). Fellesnevneren er at de nylig er blitt pensjonister. I avhandlingen studeres verdiendringer i intervjupersonenes fortellinger om overganger i egne liv med utgangspunkt i livsløpsteori, perspektiver på ulikhet og individualisering.

Tvetydige fortellinger.

Den moderne pensjonisttilværelsen har skapt nye generaliserte fortellinger  og forestillinger om eldre og pensjonisttilværelsen, som blant annet formidles av løssalgspressen, media og reklame. Ideen om at folk lever mer individualiserte og refleksive liv står sterkt både i samfunnsvitenskapelige faglitteratur og den offentlige debatten. En dominerende generalisert fortelling om eldre er at pensjonisttilværelsen preges av valgmuligheter, nytelsesorientering og selvrealisering. I flere sammenhenger fremstilles eldre som kjøpesterke forbrukere av ulike livsstilsprodukter, som golfspillere, sydenturister eller kursdeltakere – i jakten på «det gode liv» i eldre år. Denne fortellingen harmonerer tilsynelatende med det Bellah (1986) sier når han hevder at det «å finne seg selv» er blitt en sentral verdi som preger store deler av den vestlige verden i dag.

Parallelt med dette bildet kommuniseres også et mer negativt et, som peker på at eldre i vår tid segregeres, taper anseelse, er lite endringsvillige og skyves ut av yrkeslivet. Dette er fortellingen om at eldre står utenfor stadig flere sentrale sammenhenger og arenaer i vårt samfunn i dag. Begge disse generaliserte fortellingene kan knyttes til temaet pensjonisttilværelsen som moderne fenomen og debatten om økende individualisering i samfunnet.

Selvvalgt avgang.

Også i intervjupersonenes historier om pensjonering og pensjonisttilværelsen kan man finne den samme tvetydigheten. I gjennomføringen av intervjuene begynte de gjerne med å fortelle om pensjoneringens fordeler; om mer fritid, hobbyvirksomhet, gunstige økonomiske ordninger. Dette var fortellinger som gjerne harmonerte med de generaliserte forestillingene om det gode liv i eldre år. Da de ble fulgt opp med flere intervjuer og oppfølgingsspørsmål – ble bildet gjerne mer nyansert. Flere fortalte om at negative trekk ved arbeidssituasjonen hadde betydning for at de gikk av. For å beholde verdigheten, underkommuniserer man ofte de negative sidene ved jobbsituasjonen – som utstøtningsmekanismer og lite tilrettelegging for at man skal bli, fra arbeidsgivers side. Respondentene ønsker ikke å fremstille seg selv som utstøtt fra arbeidslivet - som for mange er den viktigste identitetsskapende faktoren i deres liv.

Det gir større verdighet å kalle avgangen selvvalgt enn tvunget. Det nødvendige omdefineres til frivillighet. Og begrunnelsene man gjerne presenterer for omverden er ofte i tråd med forventningene til det gode liv i denne livsfasen. For flere kan også for stor oppmerksomhet rettet mot de positive siden ved pensjonering oppleves som et press, som gjør det vanskelig å unngå å pensjonere seg straks man har anledning.

Overgangen ut av yrkeslivet er preget av en rekke kjønnede og klassepregede forskjeller. Intervjuene viser blant annet hvordan overgangen til pensjonisttilværelsen representerer store sosiale, økonomiske og kulturelle forskjeller mellom ulike grupper av eldre og hvordan denne overgangen må forståes med utgangspunkt i et livsløpsperspektiv.
De med arbeiderklassebakgrunn opplevde flest utstøtningsmekanismer i siste del av yrkeslivet. Denne gruppen menn var også de som hadde størst problemer med å starte med nye ting og holde kontakt med sitt tidligere nettverk (som ofte var knyttet til jobb) etter de var blitt pensjonister.

Les mer: Trine Medby Fossland: Livsløp i endring, Universitetet i Tromsø, Doktorgradsavhandling, 2006. eller Trine Medby Fossland: Nye generasjoner i forandringens tid (omarbeidet versjon av avhandlingen), Senter for aldersforskning i Tromsø sin skriftserie nr 2, 2006.