Mediene har jevnlige bekymringsmeldinger om såvel familiesolidariteten som samfunnssolidariteten: Kan vi stole på familiens evne og vilje til å stille opp for en aldrende befolkning? Klarer vi å opprettholde generasjonskontrakten som velferdsstaten hviler på?

Hvorvidt og hvordan solidariteten mellom generasjonene kan bli truet av aldringen av befolkningen, er oftest studert fra den yngre generasjonens side med blikk oppover. Man spør for eksempel om yngre generasjoner kan og vil finansiere pensjoner og velferdstjenester for et økende antall eldre mennesker. Eller for å holde oss til familiekretsen, om voksne barn vil ta ansvar for eldre foreldre? Forskningen har langt på veg friskmeldt familiesolidariteten. Den har funnet at det fortsatt er betydelig støtte for velferdsstaten og generasjonskontrakten, men vil det vare?

I denne artikkelen skal jeg se på relasjonen fra den andre sida, altså fra den eldre generasjonen med blikk nedover. Generasjonsrelasjoner blir jo utviklet og vedlikeholdt fra begge sider, og vi bør derfor være like interessert i hvordan aldringen av befolkningen påvirker den eldre generasjonen. Artikkelen begrenser seg til familiesolidariteten, nærmere bestemt til forholdet mellom eldre foreldre og voksne barn.

Jeg tar utgangspunkt i at eldre er aktive medspillere, ofte både som givere og mottakere av hjelp. De er også aktivt med i forhandlinger om hvem som bør gi og ta og under hvilke betingelser. Forskningen har konsentrert seg om barnas motiver for å yte eller ikke yte hjelp. Vi vet mindre om foreldrenes motiver for å akseptere eller ikke akseptere denne hjelpen. For å forstå hvorvidt og hvordan aldringen av befolkningen kan true samholdet mellom generasjonene, må vi derfor også studere hva som motiverer og demotiverer den eldre parten i relasjonen.
 

Tre teorier.

I følge sosial utvekslingsteori forsøker mennesker å maksimere belønninger og minimere kostnader. Strategien burde i så fall for begge parter i en relasjon være å skape balanse mellom å gi og ta. Gjensidighetsnormen krever en gjenytelse etter å ha mottatt en ytelse, enten her og nå, eller i det lange løp. Et eksempel er når eldre foreldre forventer at barna ‘betaler tilbake’ for det de i sin tid fikk av hjelp og omsorg (utsatt gjensidighet).

Familiesolidaritetsmodellen legger til grunn at familieforpliktelsene strekker seg utover kjernefamiliens grenser og inkluderer også den eldre generasjonen. Forpliktelsene fra barnas side kan komme til uttrykk på forskjellige måter. Det er altså ikke åpenbart hvordan solidariteten ytrer seg; hvorvidt det f. eks. er i form av direkte omsorgsyting eller mer indirekte ved at barna hjelper foreldrene til å få hjelp fra kommunens omsorgstjenester. Hvor sterke forpliktelsene er kan også avhenge av andre hensyn, så som forpliktelser overfor andre familiemedlemmer eller overfor jobben.

Den tredje teorien, som jeg her har kalt investeringshypotesen, legger til grunn at foreldre har investert mer i relasjonen til barna enn omvendt og at relasjonen derfor betyr mer for foreldrene. Barna har dermed høyere prioritet for foreldrene enn foreldrene har for barna. Foreldrene er derfor også sterkere motivert for å beskytte relasjonen, noe de f.eks. kan gjøre ved å la være å forplikte barna, ved å ‘ikke være en byrde for barna’, som det heter.
Hvilke av mekanismene er det så som preger relasjonene i praksis?

Empiriske illustrasjoner.

Jeg skal belyse dette med data fra to større studier, NorLAG og OASIS.
Virkningen av sosial utvekslingsteori skal illustreres med data om utveksling av hjelp: peker mønstrene i retning av en balansert relasjon, eventuelt å være den som gir heller enn den som mottar? Betydningen av generasjonssolidaritet skal belyses med holdningen til normative forpliktelser fra barn overfor eldre foreldre, og spesielt ved i hvilken grad man synes at foreldrene kan kreve ‘å få noe igjen fra barna’ (utsatt gjensidighet). Og til slutt, en eventuell støtte for investeringshypotesen skal undersøkes ved om vi finner en tilbøyelighet til å beskytte barna, nærmere bestemt ved å foretrekke hjelp fra omsorgstjenestene snarere enn fra familien (dvs. barna) om man skulle få behov for det i eldre år.

Holdningen til (voksne) barns forpliktelser overfor (eldre) foreldre viser at flertallet er enige i at barna har et ansvar for foreldre som måtte trenge hjelp. Derimot er det bare få (ca. 20 prosent) som mener at foreldrene ‘har krav på en gjenytelse fra sine barn’ (utsatt gjensidighet). En nærmere analyse viser at kvinner (mødre) er mindre tilbøyelige til å kreve gjenytelser fra sine barn enn hva fedre er, og at de snarere vil frita barna for krav enn å påføre dem det. Der er altså en betinget støtte for familiesolidaritetsmodellen ved at forpliktelsene ikke gjelder generelt, men under bestemte betingelser. OASIS-studien fant f.eks. at holdningene varierte mellom sør og nord i Europa med Spania og Norge som kontraster. Flertallet av spanske foreldre forventet en gjenytelse i eldre år, flertallet av de norske var tilbøyelige til å av-forplikte barna.

Det store flertallet norske intervjuede sier at de foretrekker omsorgstjenester framfor familieomsorg om de skulle få behov for det som gamle. I Spania foretrekker flertallet familieomsorg; de øvrige landene plasserer seg i en mellomposisjon. Forklaringen kan ligge i både strukturelle (ulike muligheter) og kulturelle (ulike verdier) forhold. Under alle omstendigheter kan de motsatte mønstrene for Norge og Spania bety at man i mer familistiske land gir relativt høyere prioritet oppover i generasjonslinja, mens man i mer individualistiske velferdsstater i nord, så som i Skandinavia, er tilbøyelige til å prioritere nedover og i tråd med investeringshypotesen.

Forskjellen i prioriteringer kan i det minste delvis være et produkt av at moderniseringen har kommet lengre i nord. I så fall – hva ved ‘moderniseringen’ skulle i så fall forklare dette? Aldringen av befolkningen kan være ett slikt trekk. Det at den startet tidligere og foreløpig har kommet lengre i nord, kan kanskje bidra til å forklare et skifte av balansen i prioriteringer mellom generasjonene. Studien viser at foreldrene storparten av livet er netto givere i forhold til barna. De foretrekker å gi snarere enn å ta imot i tråd med utvekslingsteorien.

Hva så?

Forholdet mellom generasjonene er preget av ambivalens. Familiesolidaritet og foreldrenormer, egeninteresse og altruisme drar og dytter i ulike retninger. Det samme gjør andre hensyn og forventninger, både i jobb og fritid.
Forpliktelsen oppad i generasjonslinja ser ut til å stå sterkere i sørlige, mer familistiske land og velferdsstater. Gjensidig uavhengighet og en prioritering nedover i generasjonslinja ser ut til å stå relativt sterkere i nord. Den ulike balanseringen kan muligens være en reaksjon på aldringen av befolkningen, som har berørt det nordlige Europa tidligere og sterkere. I så fall kan sørligere land, der aldringen nå og framover blir særlig sterk, komme til å konvergere mot en mer nordlig tilpasning.

Aldringen av befolkningen er en global utfordring og en prøve for balanseringen og samholdet mellom generasjonene. Den kan påvirke den eldre generasjonen i retning av å av-forplikte den yngre og å gjøre det i familiens tjeneste. Begge tilpasninger – både det å forplikte barna og det å ikke gjøre det – kan være familiemotivert, men altså ved å prioritere i ulike retninger.

De observerte mønstrene antyder at framtidige generasjoner av eldre kan ha en nøkkelrolle å spille i ‘forhandlingene’ om generasjonssolidaritet, men de trenger støtte fra en aktiv velferdsstat, som kan tilby alternativer til en påtvungen avhengighet mellom generasjonene. Tilrettelegging av en slik politikk, vil kunne oppmuntre aktiv aldring, stimulere en generativ holdning og hjelpe til med å avmaskere de stereotypiene som tegner den eldre generasjonen som en samfunnsmessig byrde.

blog comments powered by Disqus