Den første Svarteper fikk vi den dagen da vi ufrivillig ble tvunget ut i ledighet. Et tilsvarende kort fikk vi da vi oppdaget at arbeidsmarkedet var tilnærmet avstengt til tross for solid utdannelse, gode kvalifikasjoner og bred erfaring.

Nok en Svarteper fikk vi etter hvert som vi fikk erfare hva de såkalte tiltak førte til eller rettere sagt, ikke førte til. Aktivitet er det som skal til het det, ikke så dumt tenkt, men erfaringsmessig er det ingen nødvendig sammenheng mellom antall søknader, og en jobb. For å belyse det vi her snakker om må vi koste på oss et par eksempler. Samtidig er det viktig å understreke det faktum at de jobber vi en sjelden gang får napp på er, arbeid av tidsbegrenset varighet som vikariater, korttidsengasjement og deltid.

Et eksempel:

En som mottar ventestønad får tilbud om et vikariat på fire måneder. Vedkommende tar vikariatet, hun vil i løpet av de fire månedene selvsagt ikke motta stønad, men inntekten beløper seg til 100.000 kroner. Etter at vikariatet er avsluttet skulle man tro at hun går tilbake til den ventestønaden hun allerede har opparbeidet rett til. Men den gang ei. Tjener man 91.047 kroner per år, eller mer, bortfaller retten til ventestønaden det påfølgende år. I stedet blir det en ny periode med dagpenger, er man maksimalt uheldig vil man etter to år med dagpenger stå helt uten rettigheter, i denne sammenheng, rett til ventestønad.

Denne gangen blir dagpengene regnet ut til 62.4 prosent av 100.000, betydelig lavere enn den opprinnelige ventestønaden. Man burde tro at alle ville ivre for slike vikariater og korttidskontrakter, men slik ordningen er er det ikke underlig at man vegrer seg for å takke ja til slike jobber.

Vi skjønner godt at både statsråd Hanssen og arbeidsdirektør Åsholt henger seg på de positive trender i markedet og lar de store tallene tale. Vi har full forståelse for at det må være regler og krav. Men det vil være naturlig å anta at de skal fungere slik at de både motiverer for, og letter overgangen fra trygd til arbeid. For mottakere av ventestønad virker noen av reglene stikk motsatt.

Her er vi fremme ved den fjerde Svarteper. Det er ille nok at arbeidsmarkedet er slik som det er, om ikke lite gjennomtenkte regler skal skape barrierer i tillegg. Siden de eldste ledige har minimale sjanser til å opparbeide et forsvarlig grunnlag for nye dagpenger, skaper dette en vegring mot å gripe anledningen til å ta korttidsjobber. En fornuftig løsning for oss burde være muligheten til å gå tilbake til den stønadsform og det stønadsnivå man hadde før man gikk ut i kortvarig arbeid. For å ha rett til å motta ventestønad kreves det at man har vært i arbeid 36 måneder i løpet av de siste fire år før man gikk ut i ledighet. Vi tillater oss å minne om at de fleste av oss ikke bare har vært i arbeid et visst antall måneder før vi ble arbeidssøkere, men noen tiår.

Vi har fått vite at det i forbindelse med overgangen til NAV skal foretas en fullstendig gjennomgang av tiltak, trygd og regelverk noe som forhåpentlig vil fjerne slike barrierer.

Aetat liker ikke at vi kaller dette for fallgruver. Men det er nettopp det det er. Ingen som er ved sine fulle fem ønsker å gå inn i et arbeidsforhold hvor en kan risikere å miste noe av det lille en har. Nå er det også slik at saksbehandlere ikke alltid er like flinke til å informere om negative økonomiske konsekvenser. Vi kjenner bare til ett tilfelle hvor saksbehandleren sa: «Den jobben må du ikke finne på å ta, det kommer du til å tape betydelig på.»

Offentlige regler og tilhørende konsekvenser bør ikke forbli en hemmelighet. De skal være tilgjengelige og tydelige når de i praksis kan bety et være eller ikke være for den det gjelder. Det mangler ikke på superlativer eller positive beskrivelser av dem som tilhører vår aldersgruppe. Det er bred enighet om at vi representerer en betydelig ressurs det er et stort behov for. Mens vi venter på at dette behovet skal materialisere seg håper vi at det er en tilsvarende enighet om at alle er tjent med et bedre og mer rettferdig regelverk.