- Jeg skrev boka om Sedegheh fordi jeg var så nysgjerrig på hvordan det var for iranske kvinner å vokse opp med Beatles og miniskjørt på 1960-tallet, være ambisiøs student på 70-tallet, for så å måtte forholde seg til en bokstavtro tolkning av sharialoven på 80-tallet, sier Tove Skagestad, forfatter, journalist og med 30 års skuespillererfaring fra Det Norske Teatret.

For mens Tove demonstrerte og ropte ”Nei til USA” i Oslos gater på 1970-tallet, demonstrerte Sedegheh Gahragozlian i Teherans gater, der hun ropte ”Død over USA”.

- Jeg kan identifisere meg med Sedegheh på 60- og 70-tallet. Teheran var en vestlig orientert hovedstad. Men det er umulig for meg å forestille meg hvordan det var å leve under et presteregime, slik hun måtte på 80-tallet. Hennes opprør fikk helt andre konsekvenser enn mitt, sier Tove Skagestad.

I demokratiets navn

Sedegheh og mannen hennes var blant de venstreradikale i Iran som jobbet for å bli kvitt Mohammad Reza sjah Palavi i årene fram til 1979. Denne motstandskampen fortsatte også etter at Khomeini og hans støttespillere kuppet revolusjonen, og innførte islamistisk regime istedenfor det demokratiske regimet han hadde lovet før. Begge utsatte seg for stor fare, og han måtte til slutt flykte til Tyrkia. Sedegheh fulgte etter med to små barn, etter at hun var blitt kastet ut fra Universitetet i Teheran kort tid før hun kunne ha fullført jusstudiene. Noen hadde angitt henne og fortalt om den politiske aktiviteten.

Iranerne vant kampen i demokratiets navn den gangen, men seieren viste seg å få en bitter smak.
- Før Khomeini kom til makten lovet han demokrati til alle, men han innførte det motsatte, sier hun.

I Tyrkia fikk familien status som FN-kvoteflyktninger, og en iskald, mørk dag i slutten av november i 1986 landet Sedegheh med familien i Norge og ble bosatt i Haugesund rett før jul. En liten by sammenlignet med Teheran, og annerledes. I Haugesund stengte butikkene tidlig og gatene var folketomme. I Teheran hadde det vært motsatt.

Brukte tiden godt

- I begynnelsen fikk vi sosialhjelp, men jeg forsto raskt at det ikke var den måten vi ville leve på, sier Sedegheh Garagozlian, som begynte som vaskehjelp i en barnehage og senere jobbet på sykehjem ved siden studiene. Medstudentene trodde hun hadde en streng mann som nektet henne å gå ut med dem, men jobb, studier og barna krevde all tiden hennes.

- Men før jeg kunne begynne å studere måtte jeg ta videregående. Jeg hadde ingen dokumentasjon på tidligere utdanning og jusstudiene i Teheran, bare et papir på at jeg var utvist ut fra universitetet. Men jeg satte meg som mål at jeg ville ta en doktorgrad i Norge før jeg fylte 50 år, sier hun.

Sedegheh har skrevet Norgeshistorie to ganger. Hun var den første som tok en master i klinisk ernæring, og etterpå den første som tok en doktorgrad på det samme. Tove Skagestad tok kontakt med Sedegheh etter at hun hadde funnet informasjon om doktordisputasen på internett. Hun kjente ingen fra Iran.

- Pensjon? Tja!

Verken Tove eller Sedegheh røyker, likevel endte de opp i røykeburet på Manglerudsenteret i Oslo første gang de møttes, 11. januar 2009, på dagen 30 år etter revolusjonen i Iran, da sjahen flyktet.

- Det var vel for å snakke sammen alene, men samtidig opplevde vi en spontan, gjensidig sympati, sier Tove Skagestad. Etter to års arbeid med boka er de blitt godt kjent og har mye felles. Det er både familiære forhold og det at begge har tatt ny utdanning i godt voksen alder, men også at verken hun eller Sedegheh har tenkt noe særlig på pensjon ennå.

- Jeg begynte tidlig å jobbe og har de 30 årene ved teateret. Siden 2006 har jeg jobbet som frilansjournalist og forfatter ved siden av studiene, sier Tove, som ser for seg et langt yrkesliv. Det gjør Sedegheh også. Hun får ingen pensjon fra Iran, men fordi hun har jobbet ved siden av studiene og har fast jobb ved en offentlig virksomhet som Oslo Universitetssykehus, har hun utsikter til en god pensjon i Norge.

Omslaget på boka viser en ung kvinne med hijab. Det er Sedegheh fra tiden ved universitetet i Teheran, etter kulturrevolusjonen i 1981.

- Boka er viktig fordi mange unge og andregenerasjons flyktninger sliter med identiteten sin. Jeg blir skremt av det som skjer i hele Midt-Østen nå. Resultatet kan bli at en mann kan gifte seg med fire kvinner, slik det skjedde i Iran og nå i Libya etter Muammar al-Gaddafis fall. Vi så ikke taktikken til Khomeini, og heller ikke at han fikk drahjelp av Vesten og vestlige medier, sier Sedegheh Gahragozlian.