Hun overøser oss med unnskyldninger straks vi kommer. Vi hadde stevnet møte noen dager tidligere på Kunstnernes hus i Oslo, men Mia Berner dukket aldri opp.
– Jeg har rødmet i en uke. Jeg er moralist hva gjelder avtaler og er håpløst presis av meg. Jeg har aldri kommet for sent før! forsikrer hun. Årsaken var beskjed fra Likningskontoret om en riktig stygg skattesmell. Den satte henne helt ut.
– Jeg har lært meg et nytt ord; refinansiering. Har du hørt, det stokker seg i munnen. Restskatten må delvis bero på en feil, men likevel blir jeg tørr i munnen av dette.

Ingen stereotypi.

Mia Berner er så fjernt fra stereotypien av en 83 år gammel dame man kan tenke seg. Men så har hun trolig aldri passet som hånd i hanske med stereotypier. Hun har en mangslungen akademisk karriere bak seg. Hun startet som logikklærer og forskningsassistent for Arne Næss mens hun studerte filosofi i Oslo under krigen. Samtidig var hun aktiv i motstandsbevegelsen, inntil hun måtte flykte til Sverige. Etter krigens slutt kom hun hjem til Norge, men vendte tilbake til Sverige etter et par år. Der ble hun helt frem til 2003. Hun studerte filosofi, sosiologi, psykologi, underviste på universiteter, forfattet fag- og skjønnlitteratur, var kulturjournalist, skrev vitenskapelige artikler og foredrag, giftet seg, fikk barn, skilte seg, og giftet seg etter hvert med den finske poeten Pentti Saarikoski. Hun har oversatt hans bøker til svensk og norsk.

– I dagens norske arbeidsliv regnes man som senior fra 40 – 45-årsalderen, bare halvveis til din alder. Hvilke tanker gjør du deg om det?
– Det er et tegn på at samfunnet har gått helt av skaftet! fnyser hun.
– I noen samfunn blir folk kanskje ikke så gamle, men hos oss… Tenk på livs- og arbeidserfaringen som arbeidslivet dermed går glipp av! Den er en viktig ressurs.

Hun minnes da hun selv var 40.
– Jeg var i full blomst, underviste ved universitetet i Göteborg, elsket samværet med mine studenter, var politisk aktiv, i full fart som kvinne, reiste verden rundt på konferanser og hadde høyhælte, dyre sko. Pinadø!

Skarpskåren gammel dame.

Og hun har ikke tenkt å legge inn årene, sin høye alder og lange merittliste til tross. Riktignok nyter hun av stillheten i leiligheten hvor hun lever alene, omgitt av bøker og færrest mulig møbler, bare Arne Garborg i skulpturs form følger med henne fra sin plass i vinduskarmen.

– Nå vil jeg lese, ha ro - jeg orker ikke å snakke med folk hele tiden, og jeg vil skrive. Jeg er fortsatt bare et blad som så vidt er påbegynt, sier hun.

Og skrive gjør hun. Hun har nylig avviklet et tre års engasjement som spaltist i Morgenbladet og har flyttet over til Klassekampen, hvor hun hver tredje uke skriver i en spalte som hun deler med Espen Haavardsholm og Ebba Haslund. Hennes bidrag kommer først og fremst til å handle om litteratur og kulturpolitikk. Her kan hun rappe og boltre seg fritt.

Mia Berner har fortsatt mye på hjertet. Hun har ambisjoner om å samle og gi ut sine vitenskapelige essays, dog mer reflekterende ut fra dagens samfunnsforståelse, og den person hun selv er nå. Og hun skriver på en ny roman, den bygger på en tidligere bok, men blir annerledes.
– Handlingen er lagt til min barndoms oppvekstmiljø i det gode borgerskap i Stavanger. Den får selvbiografiske trekk, jeg prøver å se og beskrive samfunnet som omgir meg, sammenlikner sosiale vilkår slik barnet observerer dem. Politisk er boken mer krass, mer konfronterende enn den forrige utgaven. Egentlig burde jeg ha blitt mildere stemt med årene, legger hun til.

– Livserfaring burde ha gitt meg større overblikk og vidsyn, og bedre forutsetninger for å forstå andre mennesker, for eksempel mine foreldre. I stedet er jeg blitt mindre tolerant, mindre forsonende.
– Kanskje fordi man ikke har noe å tape, når man som du er opp i årene?
– Jeg er veldig gammel, si det som det er! protesterer hun. Jeg har aldri vært redd for å ta bladet fra munnen. Jeg mangler ikke nyanser, men er politisk sintere enn før, konstaterer hun.

Filosofisk ørkenreise.

Mia Berner jobber så mye som mulig.
– Jeg er privilegert. Jeg sliter bare ryggen ved skrivebordet, og har aldri, annet enn som praktikant i noen måneder, hatt tungt industriarbeid som så mange i min generasjon. At folk skal måtte jobbe langt opp i 60-årsalderen! Hvem er det som krever det? Politikere som aldri har filetert fisk i Finnmark, vært utsatt for kjemikalier i sitt arbeid eller slitt tunge løft i omsorgssektoren. Disse sliterne bør få fri, lese, dra til Syden, hva som helst bare de har det fredelig og får hvile. Krav om yrkesaktivitet i høy alder er kynisk og vitner om manglende respekt og innlevelse.
– Men det handler jo også om å ta vare på arbeidserfaring og kompetanse, samt opplevelsen av å være til nytte for samfunnet?
– Jeg unner alle som vil jobbe lenge hvis de vil, men ingen skal tvinges gjennom lover og regler eller av økonomiske årsaker. I et rikt land burde man ha fleksibel aldersgrense for arbeid, mener Berner.

Sin egen alder forholder hun seg lite til. Hennes venner er stort sett i 30- og 40-årsalderen, det skyldes absolutt ikke at hun ekskluderer sine jevnaldrende, bedyrer hun.
– Det er blitt slik at vi har søkt opp hverandre. Vi diskuterer det problematiske med postmodernismen, den avsatte fremmedgjøringen, kunstteori... De fleste er forfattere eller kunstnere eller de skriver om kunst og litteratur. Det passer meg godt å omgås disse. Jeg tenker ikke på at jeg er gammel i forhold til dem. De derimot, må vente på meg mens jeg stabler meg frem på min røde krykke. For man skal ikke underslå at alderen gjør en fysisk mer inkapabel. I februar er det planer om en utflukt, en filosofisk ørkenreise. Mia Berner har lyst til å bli med.
– Men hva vil de si hvis jeg melder meg på? Jeg vil kunne bli brysom av og til, en fysisk klamp om foten for mine yngre venner. Men det ville være så gøy!

Rød sorg, rød glede.

Mia Berner er rød i sitt politiske sinnelag, men også i det ytre er hun sprudlende rød. Ikke bare i klær og sko og rødmalte negler, også øredobbene, krykkene og brilleinnfatningen lyser rødt, og høreapparatet er spesialbestilt i kjærlighetens farge. Rødkledd har hun vært siden 1983, tidligere gikk hun alltid kledd i hvitt.
– Det begynte med en stor sorg, da min mann døde. Jeg fant ikke glede i noe. Så dro jeg til Frankrike, leide en rød sykkel, tok på røde klær og fant at det var godt å være rødkledd i sorgen. Så ble det slik. Jeg opplever at andre også blir glade av min kledsel, du er så fin og rød sier folk, også fremmede på gaten. At jeg kan skape glede med det, er nesten det viktigste, sier Mia Berner.

blog comments powered by Disqus