Ikke minst lytter vi for lite på tvers av generasjoner - det er i og for seg ingen nyhet, og kanskje må det være slik. For selv om den yngre generasjon utvilsomt kan høste mye nyttig kunnskap fra den eldre, vil de unge samtidig alltid være i sin tid. Morgendagens utfordringer hører ungdommen til, og man kan spørre seg om det i det hele tatt er mulig å lykkes med reell kunnskapsoverføring generasjoner i mellom. Hvilken nytteverdi har for eksempel gårdagens kunnskap i vår digitaliserte tidsalder, hvor kompetanse går ut på dato nærmest over natten?

Evigvarende tema.

Heidi Marie Kriznik berører temaet på utsøkt vis i sin roman Applaus, som skildrer relasjonen mellom far og sønn. Faren er en tafatt skikkelse som har bagasjen full av litt sære erfaringer som han mer enn gjerne vil overføre til sønnen og andre som er villige til å lytte. Men hvem har vel egentlig nytte av å vite hvor mye en elefant spiser?
 
– Vi kommer aldri bort fra forholdet mellom generasjoner, mellom barn og foreldre; det er et evigvarende tema, sier Kriznik.

– Tidligere het det seg at jevnaldrende var unges viktigste påvirkningskilder, men det viser seg at foreldre likevel er vesentlige for valg av yrke, utdanning, verdier osv. Unge repeterer foreldre, og vi reproduserer fortsatt sosiale klasser. Vestkantungdom har for eksempel en grunnleggende tro på at det meste vil ordne seg i livet, det er ikke like selvsagt fra unge fra østkanten. Det er litt trist.

I romanen ble det viktig for henne å vise sønnens kjærlighet til faren, i stedet for et oppgjør med foreldregenerasjonen.

– Jeg merker i møte med unge lesere at dette beveger dem. Kanskje kjenner de seg igjen - de er flaue over og vil ikke vedkjenne seg foreldrene, men er samtidig svært glad i dem. Slik jeg opplever det, er reaksjonen universell; den gjelder både for unge med etnisk norsk utenlandske foreldre.

Kilde til selvforståelse. 

37-åringen mener det er viktig at vi overfører erfaring og kunnskap til hverandre, og hun legger vekt på at det er gjensidig.

–    Mangel på lydhørhet går begge veier, sier hun, men unge mennesker er kanskje flinkere til å promotere seg selv? Jeg tror det er typisk for min generasjon at mange ikke har vært nysgjerrige og spurt sine foreldre om deres liv. Dermed går mye kunnskap og erfaring tapt. Ved å lytte til foreldres historier om levd liv, kan man også øke forståelsen av seg selv. De grunnsteinene som blir lagt ned i barndommen, både av ressurser og manglende ressurser, gir et anslag i livet og danner mønstre. Man kan forstå seg selv bedre hvis man har kunnskap om hva man bærer med seg, mener Kriznik.
– Noe av det som er spennende ved å bli eldre, er at man endelig oppdager mønstrene i livet, sier hun, med referanse til en 80 år gammel venninne som er opptatt av nettopp dét: Man går i de samme fallgruvene, gjør de samme tabbene igjen og igjen, og erfarer at mye av årsaken ligger i familiehistorien.
  

Utfordrer fordommer.

– Henger alder og visdom nødvendigvis sammen?
– Nei, det er da ingen automatikk i det, slår Kriznik fast. – Jeg leste nylig en filosofs betraktninger om hva det vil si å være intellektuell. Han mente at man kan bli et kunnskapsrikt menneske ved hele tiden å være kritisk til sine egne oppfatninger. Å nære sitt hode med erfaringer fra bare én side, er ikke et gode - man oppnår kunnskap ved å sette seg inn i andre menneskers liv.
  
Selv har hun gått fra å være en skråsikker, radikal og meningssterk elev ved forsøksgymnas til et mer ydmykt og søkende menneske.

– Meningen med å være menneske, må være å bli klokere, blant annet ved å lytte til andre.

Heidi Marie Kriznik ønsker å utfordre fasttømrede oppfatninger. – I møte og samtale med andre har vi ofte allerede bestemt oss for hva slags person den andre er og hva vedkommende vil si, og lite nysgjerrige på hva samtalepartneren faktisk sier, mener hun. Hun henter frem en setning som er gjennomgående i romanen Applaus: Det du ser og det du oppfatter er to forskjellige ting. – Vi ser ikke det vi ser fordi vi bare ser hva vi forventer å se. I møte med andre, enten det er mellom generasjoner, mellom kjønn, eller mellom kulturer, kommer vi med den verden vi lever i, og det vi bærer med oss, forklarer hun.

Roman om eldre menn.

Kanskje ville det ha vært nærliggende at en ung, kvinnelig forfatter hadde skrevet om relasjonen mellom mor og datter, fremfor far og sønn.
– Den neste romanen handler nesten bare om gamle menn, smiler hun. Hun kan røpe såpass at hovedpersonen er en eldre enkemann og hvordan det går med ham når konen, som alltid ordnet det sosiale aspektet ved livet blir borte. 

– Jeg er opptatt av den hjelpeløse, klønete mannsgenerasjonen som har levd mye for jobbet, men som kommer til kort på den sosiale arena. Hva er det som gjør at menn virker så fortapte i sosiale settinger? Det må jo være noe som er tillært snarere enn biologi og genetisk arv? Skjønt jeg ser det jo når jeg er besøker skoler og forteller om Applaus, at når elevene planlegger friminuttet, så er guttene handlingsorienterte med hensyn til hva de skal gjøre mens jentene er relasjonsbyggende med hensyn til hvem de skal være sammen med.
  
Hun ser at hun gjennom forfatterskapet kan bidra til å høvle ned terskler og bygge små broer over generasjonskløften.

– Det er så lite som handler om den eldre generasjon i film og i litteratur, så lite som er gjenkjennelig - det dreier seg nesten bare om unge, vakre, vellykkede, fremadstormende mennesker. Jeg synes det er fint å kunne utforske generasjonene over meg. Jeg var nysgjerrig på voksne da jeg var barn også, ble fascinert over mors møte med venninner.

Vi ser for oss jentungen Heidi Marie, musestille blant dameben under kaffebordet.
– Kanskje vi oftere skulle sitte under bordet og lytte til andre generasjoners samtaler?

blog comments powered by Disqus